Runosangtradisjonen regnes for å være minst 2000 år gammel og representerer en av de eldste formene for muntlig poesi og sang i Nord-Europa. Runosanger ble tradisjonelt sunget over et vidt finsk-ugrisk kulturområde, inkludert dagens Finland, Karelen, Ingria og Estland. Sangene kjennetegnes av et særegent poetisk versmål, parallellismer, gjentakelser og en tett forbindelse mellom tekst, melodi og rytme. Runosanger ble vanligvis framført uten instrumenter eller med enkle instrumenter, ofte i par eller små grupper.

I Estland bevarer setofolket leelo, en særegen lokal variant av runosang, som viser hvordan den felles finsk-ugriske sangtradisjonen utviklet regionale former samtidig som den beholdt felles poetiske strukturer. Over tid forsvant runosangen gradvis fra Vest-Finland, men holdt seg levende i østlige områder, særlig i Karelen, der muntlig overlevering fortsatte langt inn på 1800-tallet.

Det mest kjente verket basert på runosanger er Finlands nasjonalepos Kalevala. På 1800-tallet samlet Elias Lönnrot tusenvis av runosanger fra Karelen og nærliggende områder. Av dette omfattende muntlige materialet satte han sammen Kalevala og formet enkeltstående dikt til en sammenhengende episk fortelling. Selv om eposet ble skrevet ned, er Kalevala fortsatt dypt forankret i den sungne tradisjonen det sprang ut av.

I dag fortsetter runosangen å inspirere samtidskulturen. Kunstnere innen mange felt – inkludert musikere, dansere, komponister og billedkunstnere – henter impulser fra dens temaer, poetiske strukturer og melodier. Fra tradisjonell folkemusikk til eksperimentelle uttrykk og heavy metal forblir runosangen en levende kilde til kreativitet og kulturell identitet.